En voldselskende gamers bekjennelser

Fader, jeg har syndet.

Gjennom årenes løp har jeg vært ute på mang en reise, utført mang en dåd. Jeg har bygd opp sivilisasjoner, jeg har løst tidløse mysterier, og mine handlinger har ved flere anledninger hatt sterk påvirkning på den skrevne histories gang. Jeg har klatret de høyeste fjell og dykket i de dypeste hav. Jeg har vært på oppdagelsesferd i fjerne land, i helvete og tilbake, jeg har stått ved evighetens rand med universet og tiden for mine føtter.

Og jeg har drept. Å, som jeg har drept.

Mitt sverd har smakt blodet av mang en ridder, mangt et beist, tilsynelatende umettelig i sin blinde bane mot mine fienders hjerter -- en forlengelse av min egen arm, min krigers sjel. Mine piler har spiddet mangt et hjerte, selv de hjerteløses, ved min hånd og min bue, uten et snev av sympati eller anger. Mine kuler har endt liv, endt kriger, endt tyrannier; de har endret historien, snudd sivilisasjoner på hodet, i iskaldt blod fra et brennende hjerte.

Noen vil si jeg er en morder, en tyrann, en forvridd sjel. Andre kaller meg en helt, en frelser; en gud.

Men jeg er bare en gamer. Jeg sitter time etter time foran TV-skjermen med det farligste våpenet jeg kjenner til -- en kontroll med knapper og styrespaker -- iført en digital skikkelse som ikke er meg og ikke er virkelig, i et land som ikke fins, med våpen som ikke dreper og mål som ikke dør. Her er ingen, hverken mann eller beist, som i sitt siste øyelikk ser sitt liv passere i revy, forlater Moder Jords trygge favn og etterlater seg mennesker han elsket, og som elsket ham.

Det er et spill. Og hvor trollbindende og engasjerende det enn måtte være, hvilke grusomheter det vil ha meg til å gjøre og hvordan grusomhetene enn rettferdiggjøres, er meg revnende likegyldig. Veien tilbake til virkeligheten er ikke lenger unna enn et trykk på en knapp, et blikk vekk fra skjermen, en telefon fra noen som vil snakke. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er og hvor jeg er, til enhver tid.

Jeg er en gamer. Og uansett hvor tykk og svart malingen pensles på, og hvor mange ganger jeg og de som meg selv må lide under nyhetsskribentenes og hobbypsykologenes blytunge pekefinger, vil jeg stå like sterkt og med hodet hevet like høyt. Kontrolleren min vil fortsette å slakte mine fiender i kaldt blod, med sine sverd, sine piler og sine kuler, og latteren min vil runge veggimellom stuens fire vegger idet jeg tar mine fiender fra hverandre lem for lem og bader i deres blod, vel vitende om at de fortjener hvert eneste slag, spark og skudd jeg løser mot dem.

Deretter setter jeg spillet på pause mens jeg lager meg en deilig middag, helst sammen med kjæresten. Kanskje deler vi litt med pus også.

Dette var en reaksjon på at spill for andre gang på få uker blir anklaget for å ha påvirket noen til å utføre mord, og et aldri så lite spark i baken på de som blindt svelger det media gir dem å svelge i den sammenheng.