Duke Nukem Forever... and ever

Etter at 3D Realms gikk fløyten så det endelig ut at den eviglange utviklingssyklusen til Duke Nukem Forever skulle komme til en avslutning. I hele 12 år ble gamere over hele verden ertet og holdt på pinebenken mens utviklerne viste oss litt og litt fra spillet, før de skiftet arbeidsplattform og startet på nytt igjen, ga ut et par nye bilder, og så videre. Nå er kua død, til enkeltes skuffelse, til andres lettelse.

Eller er den det? Nylig dukket det opp en video fra et intervju med John St. John, mannen som har stemmen til Duke Nukem, hvor han på sitt eget relativt gjennomskuelige vis slipper en aldri så liten bombe idet han blir konfrontert med et spørsmål om Duke Nukem Forever. Se selv:

Video Games | | Duke Nukem Forever confirmed

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Hva tror dere? Er The Duke virkelig død, eller kan han være på vei tilbake fra graven? Og er dette på godt eller vondt? Orker vi en ny 12 års utviklingssyklus bare for å bli skuffet igjen, eller har 3D Realms ting på plass denne gangen?

En voldselskende gamers bekjennelser

Fader, jeg har syndet.

Gjennom årenes løp har jeg vært ute på mang en reise, utført mang en dåd. Jeg har bygd opp sivilisasjoner, jeg har løst tidløse mysterier, og mine handlinger har ved flere anledninger hatt sterk påvirkning på den skrevne histories gang. Jeg har klatret de høyeste fjell og dykket i de dypeste hav. Jeg har vært på oppdagelsesferd i fjerne land, i helvete og tilbake, jeg har stått ved evighetens rand med universet og tiden for mine føtter.

Og jeg har drept. Å, som jeg har drept.

Mitt sverd har smakt blodet av mang en ridder, mangt et beist, tilsynelatende umettelig i sin blinde bane mot mine fienders hjerter -- en forlengelse av min egen arm, min krigers sjel. Mine piler har spiddet mangt et hjerte, selv de hjerteløses, ved min hånd og min bue, uten et snev av sympati eller anger. Mine kuler har endt liv, endt kriger, endt tyrannier; de har endret historien, snudd sivilisasjoner på hodet, i iskaldt blod fra et brennende hjerte.

Noen vil si jeg er en morder, en tyrann, en forvridd sjel. Andre kaller meg en helt, en frelser; en gud.

Men jeg er bare en gamer. Jeg sitter time etter time foran TV-skjermen med det farligste våpenet jeg kjenner til -- en kontroll med knapper og styrespaker -- iført en digital skikkelse som ikke er meg og ikke er virkelig, i et land som ikke fins, med våpen som ikke dreper og mål som ikke dør. Her er ingen, hverken mann eller beist, som i sitt siste øyelikk ser sitt liv passere i revy, forlater Moder Jords trygge favn og etterlater seg mennesker han elsket, og som elsket ham.

Det er et spill. Og hvor trollbindende og engasjerende det enn måtte være, hvilke grusomheter det vil ha meg til å gjøre og hvordan grusomhetene enn rettferdiggjøres, er meg revnende likegyldig. Veien tilbake til virkeligheten er ikke lenger unna enn et trykk på en knapp, et blikk vekk fra skjermen, en telefon fra noen som vil snakke. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er og hvor jeg er, til enhver tid.

Jeg er en gamer. Og uansett hvor tykk og svart malingen pensles på, og hvor mange ganger jeg og de som meg selv må lide under nyhetsskribentenes og hobbypsykologenes blytunge pekefinger, vil jeg stå like sterkt og med hodet hevet like høyt. Kontrolleren min vil fortsette å slakte mine fiender i kaldt blod, med sine sverd, sine piler og sine kuler, og latteren min vil runge veggimellom stuens fire vegger idet jeg tar mine fiender fra hverandre lem for lem og bader i deres blod, vel vitende om at de fortjener hvert eneste slag, spark og skudd jeg løser mot dem.

Deretter setter jeg spillet på pause mens jeg lager meg en deilig middag, helst sammen med kjæresten. Kanskje deler vi litt med pus også.

Dette var en reaksjon på at spill for andre gang på få uker blir anklaget for å ha påvirket noen til å utføre mord, og et aldri så lite spark i baken på de som blindt svelger det media gir dem å svelge i den sammenheng.

O' Disney, how I loved thee

"Disney" er et navn som gir mange assosiasjoner, på både godt og vondt. De aller fleste assosierer Disney med tegnefilmmogulen som gjorde sitt navn allerede på 30-tallet med sin første helaftens tegnefilm, og senere gjorde stor suksess med et veritabelt titalls helaftens tegnefilmer. Suksesshistorien er kjent for hele verden, og vi vet alle hvem Disney er og hvor de kom fra. Eller rettere sagt HVEM de kom fra.

For hadde godeste Walt Disney sett hva som ble av Disney i de senere år, hadde han mest sannsynlig vrengt seg selv fra ansikt til tå i graven sin. Disney-selskapet gikk fra å være verdensledende innen animasjon, til å smått om senn bli forbigått av andre store selskaper som Dreamworks, til å slenge seg på den altomfattende 3D-animasjonsbølgen, til de omsider ble eid eid nedenom og ned av sin egen CGI-gigant Pixar, før de omsider overtalte seg selv til å begynne med god gammeldags tegnefilm igjen, noe de endelig har gjort med den nyutgitte The Princess And The Frog. En lang og pinefull syklus, fullstappet med ironi og baksmeller, som ved sin endelige stans ved startstreken kanskje endte opp ved den mest fornuftige resolusjonen.

Men før digresjonene tar overhånd; husker noen de gode gamle Disney-spillene? Nei, jeg snakker ikke om Toy Story 2 eller Aladdin in Nasira's Revenge, begge framifrå eksempler på hvor galt det kan gå i overgangen til polygonal grafikk. Nei, vi snakker om de virkelig gode gamle spillene basert på Disney-lisenser, slike som Castle of Illusion, Quack Shot, Aladdin, Hercules, Duck Tales, Mickey Mania... ringer det noen bjeller? Dette var spill som virkelig tok plattformingens kunst på alvor, som var i stand til å hevde seg med japansk-italienske rørleggere og alt annet hva industrien måtte ha å by på, og som virkelig ga deg en tilfredsstillende og underholdende stund foran TV-apparatet med kontrollen i hånda.

Jeg husker fortsatt den gangen jeg fikk min første Amiga 500 i hus, og en god venn av meg kopierte over Duck Tales: The Quest For Gold på to blå DD-disketter, hvor jeg sammen med Skrue, Rotor og de tre nevøene dro på skattejakt på tvers av kloden i knivskarp konkurranse med den ærgjerrige Gulbrand Gråstein, for å bevise en gang for alle at Skrue McDuck er og var den rikeste i Andeby, og sågar hele verden. Jeg holdt pusten hver gang jeg klatret opp en fjellskrent, hver gang jeg unngikk å bli spist av krokodiller i jungelen, hver gang jeg dykket ned i pengebingen for å finne verdifulle mynter -- hele spillet var en opplevelse fra ende til annen.

Husker du første gang du døde av dårlig kameraføring i Toy Story 2? Eller 100. gang du brukte det samme knusende angrepet mot en fiende i Bolt? Neppe. Det virker som om middelmådigheten i Disneys storskjermproduksjoner ved ett eller annet punkt nådde spillenes verden, og der store aktører som Capcom, Virgin og Traveller's Tales før sto for utviklingen, ble arbeidet med spillene overlatt til apekatter med grunnleggende innføring i Basic-programmering og bruk av Windows 3.11, mens vi spillerne ble stående ute i kulda som uønskede spedalske svin på skogen.

Er jeg bare blitt gammel og grinete, eller har Disney-spillene -- og filmene for den saks skyld -- virkelig sunket så ekstremt i kvalitet de siste 10 årene som jeg ser for meg? Har du noen gode minner fra den gang Disney lagde skikkelige spill? Hør fra deg!

Spill avler drapsmenn - igjen

Jada folkens, nå er vi her igjen. Et nytt drap, et nytt oppslag om spillenes destruktive påvirkning på mennesker, krydret med "ekspertuttalelser" fra professorer i områder som knapt berører det aktuelle tema. Jovisst er psykologi involvert i dette - misforstå meg rett - men når det gis uttrykk for de samme tankene rundt mennesker og dataspill som da Virtual Reality-konseptet ble hauset opp på 80-tallet, kan en lure på hvor det ble av videre forskning på emnet.

Jeg minnes ømt fra min ungdom da jeg, i desperat flukt fra et kaffeslabberas fullt av i overkant voksne mennesker, søkte tilflukt foran den lokale familie-PCen. Det var der jeg fikk mitt første møte med Harvester, et adventure-spill hvor hovedpersonen får som mål å komme seg inn i en småhemmelig losje kalt The Order of The Harvest Moon, koste hva det koste vil. Etter å ha kappet opp stort sett alt som kryper og går i den lille byen Harvest blir det mot slutten klart at (SPOILER) det hele bare var et virtuelt treningsprogram for massemordere, og ditt endelige valg står mellom å leve lykkelig med kjæresten din i den virtuelle verden resten av ditt liv, eller å rive hodet av henne med dine bare hender. (SPOILER SLUTT) Spillet bød selvfølgelig også på en epilog uansett tilfelle, og begge var like nedstemmende.

At Harvester er en av de mest bisarre, gufne og voldelige spillene jeg noensinne har spilt, kan en si så mangt om. Det som for meg er mest interessant er hvordan denne sosiale kommentaren,, denne punchlinen, i et spill som nå er 13 år gammelt, fortsatt er aktuell i dag. At mediene, og enkelte mennesker som følger dem, fortsatt ser på spillmediet som et ondskapens verktøy og er i stand til å trekke slike konklusjoner, etter så mange års utvikling av mediet; det er egentlig ganske morsomt.

Og litt skremmende. For hvor lenge skal vi spillere stigmatiseres og ugleses som tikkende dommedagsbomber? Når skal allmenheten akseptere spill på lik linje med filmen, og ikke bare som kinesiske leketøy full av ulovlige giftstoffer?

Jeg holder ikke pusten.

Side Quest: Akupungtur 2000

Da jeg sjekket postkassen min i dag fant jeg et uhyre spennende stykke litteratur presset ned mellom Menighetsbladet og en flyer fra Grasrotandelen. Dette kom fra en mann som tilbyr akupunktur -- rettelse: akupungtur. Og ikke bare hvilken som helst form for akupungtur, men selveste AKUPUNGTUR 2000!

Pirret til fingerspissene følte jeg meg presset til å lese mer om denne fabelaktige behandlingsformen, som kom med følgende beskrivelse:

"Akupungtur2000 kan hjelpe opptil 90 % av alle sykdoms-tilfeler ( ikke kreft )"

Det innrømmes at det gikk et skuffelsens sukk igjennom meg da jeg leste den siste biten, da jeg strengt tatt hadde høyere forventninger til en behandlingsform som kurerer 9 av 10 "sykdoms-tilfeler". Likevel valgte jeg å lese videre nedover papyrusen, og kom over en annen behandlingsform, ironisk nok kalt "NADA". I og med at behandlingsformen strengt talt heter "ingen verdens ting" valgte jeg å legge listen for mine forventninger noe lavere denne gangen, og kunne lese følgende:

"[NADA] er akupungturmetode som kan hjelpe de som har nerveproblemer, vektproblemer og røykestopp."

Tja, det kan jo alltids være greit å vite hvem man skal ringe hvis man plutselig får et kraftig anfall av røykestopp. Spesielt med tanke på at Akupungtur2000 tydeligvis ikke kurerer kreft; da hjelper det fint lite at mannen "om nødvendig kan komme på hjemmebesøk med tilegg i pris".

Så neste gang dere får et infall av kreft eller røykestopp: oppsøk for guds skyld en lege.

Himmel og pannekaker

Da har tilogmed jeg, av alle mennesker, kostet på meg å opprette en blogg. Hva som kommer til å havne her er relativt usikkert ennå, men du kan banne på at logoen gir en viss pekepinn.

Jeg har bakhagen full av halshugde pølsebiler hvis noen er interessert.

Hørp.